Vind, væte og kulde - eller strømpriser, om du vil.

Jeg var 13 år og skulle på overlevelseskurs. Kurset het "De største farene i fjellet", og min fantasi fikk fritt utløp for hva disse farene kunne bestå i. Kanskje røvere, ulv eller bjørn kunne angripe?

Kursholderen, som for øvrig hadde opplevd andre farer i fjellet på nært hold i form av deltakelse i kampene rundt Narvik i 1940, holdt seg utelukkende til det relevante kursmateriellet og forklarte oss forventningsfulle deltakere hva som truet der ute. Nemlig vind, væte og kulde. Hold deg tørr og varm så overlever du!

At vind, væte og kulde også i stor grad bestemmer hva det vil koste å holde seg tørr og varm i sin egen stue har vi blitt smertelig påminnet om de siste årene. De tre naturgitte faktorene bestemmer i stor grad hvor mye fornybar energi (les strøm) som produseres, og hva den vil koste.

Men nå, flere tiår etter kurset om hvordan man overlever i fjellet, har mine fantasier om at røvere, ulv og bjørn utgjør de store farene fått ny næring. Det må bare en liten omskrivning eller fortolkning til.

Umettelig behov for grønn kraft hos våre EØS-partnere er i ferd med å røve kraftoverskuddet vårt. Ulver i finansverdenen spekulerer i kraftsalget og den russiske bjørnen har gjennom sin meningsløse krigføring i Ukraina nærmest snudd opp ned på tilgjengelighet og priser på kraft i Europa.

Vi kan altså ikke gjøre som kursholderen på overlevelseskurset og holde oss kun til de naturgitte forutsetningene. Nå må vi også gjøre våre egne vurderinger av farene.

Skal en krigsherjet råvarebørs virkelig bestemme prisen vi må betale for å holde stua varm?
Er det greit at prisen på den viktigste infrastruktur-ressursen vi har for å leve et anstendig liv mangedobles av utelukkende eksterne faktorer?
Eller er dette en unntakssituasjon hvor demokratisk valgte styresmakter skal regulere markedskreftene til befolkningens beste?

Vi har skjønt at kombinasjonen vind, væte og kulde langt på vei bestemmer produksjonen av grønn strøm. Vi har også skjønt at statlig styring av pris og distribusjon av strøm innenlands kan medføre ulemper, som f.eks gretne naboer i EU, mindre inntjening hos de som eier E-selskapene og (noen få) dager med rasjonering for industrien om vinteren.

Men det er kanskje tross alt bedre enn krigsherjede strømbørspriser rett i stikkontakten?

For strøm er en helt spesiell råvare. Den foredles ikke i et økosystem eller gjennom ulike industrier og distribusjonskanaler slik f.eks råvarene jern og olje. Eller korn og melk, for den del. Strømmen finner veien hjem til deg i sin opprinnelige form, omtrent slik den ble produsert. Når den treffer en stikkontakt nær deg er det med stort sett samme form og farge som da den forlot generatorhallen hos produsenten. Og du har ikke noe valg. Du må kjøpe strømmen og betale den fastsatte prisen uansett.

Så hva gjør alle disse selskapene som ikke genererer eller frakter strøm? Og hvorfor er forbrukerprisene tidvis ekstremt mye høyere en produksjonskostnadene?

Vel, det er der alle de andre farene kommer inn i bildet. Det var likevel ikke bare vind, væte og kulde.

Den norske forvaltningen bør først og fremst tenke på innbyggere og livet i Norge. Vi skal ha et markedsstyrt Norge, men vårt elektriske forsyningssystem må ikke forveksles med en hvilken som helst børskontrollerte forsynings- eller distribusjonskjede.

Er det dyrtid kan vi tåle å droppe de dyreste biffene, kjøpe klær på budsjett og reise på en rimeligere ferie. Men vi kan IKKE tåle at noen fryser hjemme i stua i Norge fordi røvere, ulv og bjørn inntok strømmarkedet.